Besøk hos Rose i slummen (og en solskinnshistorie om håp)

 

Vårt planlagte besøk til slummen i Kampala falt på vår siste dag i Uganda. Vår sjåfør Richard slapp oss (og Catherine) av langs en vei der fine, fargerike og solide murhus lå pent dandert på den ene siden, mens slummen lå rett på den andre siden. Husene her var bygget rett opp av jord og leire, med enkle tak av brune metallplater (som virker med motsatt effekt av hva man ønsker i dette klimaet, - og tiltrekker seg mer solvarme enn den reflekterer). For å holde taket på plass var det store steiner fordelt jevnt utover takplatene. De smale smugene mellom husene fungerte både som lekeplass for barna, område for kjøkken, klesvask og plass for husdyr som gikk fritt.

 

 

 

Catherine viste oss veien frem til huset der Rose bodde sammen med 7 barn. I tillegg til å forsørge 6 barn alene, har hun i tillegg adoptert et barn. Alle 8 bor i et lite hus på knappe 3x3meter, kun innredet med to senger og en plaststol.

 

Rose inviterte oss inn, og ba oss om å beholde skoene på. Vi be litt usikre på hva som var riktig å gjøre, da vi følte at det var det mest høflige å gjøre å ta av seg skoene når man besøkte et hjem, - i slummen eller ei. Det faktum at vi befant oss i slummen gjorde oss ekstra oppmerksom og imponert over  hvor rent og pent gulvet var. Gulvet var selve bakken, og av hardtrampet jord som var dekket med en plastduk. Rose slettet ut sengeteppet på sengen og ba oss sette oss ned. Gjestfriheten hennes gjorde sterkt inntrykk på oss begge. 

 

Ruth, Roses yngste datter, er et av Miles2Smiles barna som har fått før-skole utdannelse gjennom Miles2Smiles senteret og fortsatt videre på grunnskolen. Mye takket være Miles2Smiles gjør Ruth det veldig bra på skolen, og er en av de beste i klassen. Vi fikk vite at Rose var del av mikrofinans-programmet og at hun lagde smykker av kalenderpapir som hun solgte, i tillegg til at hun lærte andre å lage smykker selv. Hun lagde også skåler av reklameplast og annet papir hun fant som hun brettet og limte sammen, og små vesker av brettede palmeblader. Dette var det hun levde av og forsørget seg selv og 7 barn med. Gjennom mikrofinans-programmet hadde hun også lært seg å spare penger, og var på god vei til å jobbe seg ut av slummen og fattigdom. "I will be rich one day," sa hun med et smil mens hun fortalte om hvordan mikrofinans-programmet og Miles2Smiles hadde hjulpet henne. Den ekstremt positive innstillingen og engasjementet hennes inspirerte oss virkelig. Ingenting er umulig så lenge man er bestemt på å lykkes!

 

Gjennom Strømmestiftelsens Jobbskaper-kampanje fikk Rose muligheten til å reise til Norge høsten 2013, sammen med Catherine Kitongo (grunnlegger av Miles2Smiles). Rose fortalte oss om hvordan hun opplevde oppholdet i Norge og om hvor varme og imøtekommende hun opplevde det norske folk. Dette overrasket (og gledet oss) å høre, da vi fryktet at hun ville fortelle en helt annen historie; om et kaldt og introvert folkeslag (slik vi nordmenn kanskje er mer vane med å blir beskrevet).  Hun var spesielt overveldet over hvor gjestfrie de hun hadde møtt i Norge var, og hvordan de hadde invitert henne hjem til seg på middag, - selv om hun var fattig. Dette var noe helt annet enn slik det var i Uganda, der rike mennesker ikke ønsker å omgås med fattige overhodet.

Les Roses historie på Strømmestiftelsen sin hjemmeside her: http://www.strommestiftelsen.no/en-stralende-glad-rose

Rose forteller Karoline om hvordan Miles2Smiles og Strømmestiftelsens jobbskaperprogram har endret livet hennes.

 

Rose lager smykker og skåler av reklameplast  og reklamepapir og vesker av palmeblader

 

 

 

 

Før vi tok farvel med Rose, fylte vi vesken med smykker og skåler, og det vi betalte for dette var nok til å betale en måned husleie og enda litt mer. Det føltes både godt og håpløst å tenke på hvor mye disse pengene betød for henne, og at det for oss kun var småpenger. Besøket hos Rose satt dype spor i oss begge, og vi fikk (om mulig) et enda sterkere forhold til prosjektet etter å ha møtt noen av de menneskene vi har mulighet til å hjelpe.

 

Dette møtet gjorde et veldig sterkt inntrykk på oss og er en opplevelse vi kommer til å tenke ofte tilbake på når vi er tilbake til hverdagen vår i Norge/Danmark. Vi har for alvor innsett hvordan vi i Skandinavia lever i en boble av velferd og "selvfølgelighet", der vi sjelden tar oss tid til å tenke på hvor heldige vi faktisk er.

Kampala i bilder; en by med store kontraster

Et av våre hovedfokus for reisen til Uganda var å få oppleve og studere den lokale bygge-kulturen. Det ble en overveldende opplevelse, hvor vi fikk se at kontrasten er ubegripelig stor; fra store villaer med høye bevoktede porter og piggtrådgjerder på den ene siden av veien, - til primitive skur på den andre siden av veien (kun 4 meter unna) bygget av materialer funnet på søppelplasser. Det er vanskelig å forklare hvordan levevilkårene er for mange av Kampalas innbyggere, så vi lar heller bildene tale:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Meeting with a Local Building Engineer and Richard (Board Member)

Vi ble hentet av Catherine rundt 9 og dro til den planlagte tomten for å møte Richard. Under prat med ham fikk vi vite mer om byggeprosessen og nødvendigheter i Uganda samtidig som vi fikk delt våre tanker, ideer og informasjon vi hadde samlet inn før reisen. Spesielt engasjert ble de over off-grid løsningene vi presenterte. Det er inspirerende å vite at vi kan komme med noe som er nytt og revolusjonerende for dem, men som fortsatt er low-tech og gjennomførbart. Vi ble enige om å holde en tett dialog videre i prosessen.

 

 

Etter avtale hentet vi en lokal bygningsingeniør på Strømme sitt kontor og dro tilbake på tomten sammen med ham. Han fortalte oss også om vanlige materialer, regler og byggeteknikker. Vi fikk gjennom dette også bekreftet at arbeidet gjort under research delen vår var riktig vinklet og at vi allerede var på riktig spor. Han foreslo en lokal arkitekt som vi kunne møte i morgen.

 

Etter dette møtet, var det tilbake til Strømme for et avtalt skypemøte med Strømmes kontor i Norge, hvor vi delte oppdateringer og erfaringer fra oppholdet så langt. Neste steg; kjøpe tomten og starte på søknadsprosessen!!

Weekend in Kampala

Siden Karo ikke følte seg så bra, utsatte vi alle planer for helgen og tok oss to recovery dager hjemme. I løpet av helgen fikk vi ikke mindre enn 4 sykebesøk på døren. De spurte hvordan det gikk med Karo og ga forskjellige råd vi kunne prøve. Vi roser servicen på Safari Homes og det gode nettverket vi har kommet inn i.  For Mini ble dette noen dager med selvstendig utforsking av nærområdet og en mulighet til å prøve seg som sykepleier. Vi fikk også prøvd oss på å være kokker i Kampala på et meget primitivt gass-kjøkken for å koke livsnødvendig suppe!

Søndag kveld var planen å finne på noe «fun». Simon hentet oss rundt halv 7 på kvelden og tok oss med på Ndere Center som var et kultursenter med afrikansk dans og musikk forestilling. Det var utrolig å se hvor mye kultur som finnes innenfor Ugandas grenser og ikke minst hvor imponerende afrikansk rytmesans er. Karo ble litt friskere enn dette. Vi fikk også privat danse lessons på scenen sammen med de afrikanske, men vi har nok lang veg å gå før vi når den samme kontrollen og rytmesansen.

 

A night to remember!

Rundtur på Kalerwe Market

 

Etter en natt med litt mer søvn våknet vi til regn. Planen for i dag var å se markedet der mødrene til Miles2Smiles barna jobber og observere staff meeting. Etter en rask frokost ventet vi på vår boda-boda som skulle hente oss 08.30. Denne uteble pga. regnet og vi fikk beskjed fra Catherine om at det ble sendt en ny boda-boda kl.10.00 (afrikansk tid = ca. et kvarter mer).

Etter en boda-boda tur i regnet ble vi møtt av et «Mzungu! Mzungu! Mzungu!» rop i taktfast rytme ved porten til Miles2Smiles. Etter en liten stund som klatrestativ kom heldigvis Simon og reddet oss. Han tok oss med på kontoret og fant fram gummistøvler til oss (hadde aldri forventet å bruke dette i Afrika) og tok oss med på en gåtur fra senteret ned til og igjennom markedet. Pga. regnet var det ganske bløtt, men folk på markedet lot seg ikke stoppe av dette. Det første som møtte oss på markedet var synet av en liten jente gjemt bort i en uthult trekasse under disken hvor moren solgte sine varer. Slik er situasjonen til flere av barna som er med mødrene på arbeid og det er nettopp dette Miles2Smiles vil gjøre noe med. Simon fortalte at disse barna fort kan bli etterlatt i panikken dersom det oppstår brann eller opprør i området.



 

 

 

 

Markedet strakte seg utover et område større enn forestilt uten noen tydelig form for system og orden. Det var hovedsakelig et marked med frukt og grønnsaker, men det hadde også en «slakter avdeling», hvor store Marabu storker satt over bodene og ventet på mat. Gjennom hele dette markedet så vi flere tilfeller av barn som ble med foreldre på arbeid og vi innså viktigheten av et sted som Miles2Smiles.

Langs turen fortalte Simon oss om situasjonen til mødrene - bl.a. hvor mye det kostet dem å ha en plass på markedet. Når vi spurte om hvordan de hadde fått frem tilbudet til mødrene på markedet fortalte Simon at de i starten hadde oppsøkt mødrene på markedet og fortalte dem om Miles2Smiles, men nå var det mest mødrene selv som fortalte sine kolleger på markedet og andre med lik situasjon fra områder lenger bort om dette tilbudet, både når det gjelder barna og mikrofinansprogrammet.

Vi gikk ut av markedet på en sti som førte oss rett til den tenkte plasseringen av det nye Miles2Smiles senteret. Beliggenheten var nærmere markedet enn vi hadde forventet oss og vi innså hvor ideelt denne tomten var plassert i forhold til arbeidsplassen til mødrene. Simon pekte også på naboen til babysenteret fra der vi stod og da så vi også at den nye tomten ikke lå langt unna de to eksisterende sentrene. Med en slik plassering blir det lettere for foreldrene å slippe av og hente barna sine og kanskje det kan gi sjanser for mer oppmøte i regnsesongen også.

Da vi var tilbake på Miles2Smiles, ble planen om staff meeting erstattet med observering av tiden barna blir hentet av foreldre og mødreintervju. Vi ventet så på Richard som tok oss hjem på sin boda-boda. Hjemme forberedte vi et par spørsmål til mødrene og rundt 15.30 ble vi hentet igjen.

Vi intervjuet to mødre og en av dem var moren til Ryan - «the special child» som vi møtte på onsdag. Miles2Smiles ble hans redning siden ingen andre day care sentere ville ta ham imot, pga. hans handicap og at han ville trenge ekstra oppfølging. Ryans mor satte igjen et sterkt inntrykk og fortalte at Ryan var et rolig og innesluttet barn før Miles2Smiles, men nå er han en sosial og aktiv gutt som siterer og synger alt han lærer på Miles2Smiles hjemme. Moren, de ansatte på Miles2Smiles og vi har sterk tro på at han snart kan gå selvstendig på sine to små føtter. Det er herlig å se ham lyse opp så fort han hører ordet «tamboula» (å gå). Etter disse rørende samtalene med mødrene og Simon bestemte vi oss å gå hjem til fots og ta inn inntrykkene langs vegen. Simon tok følge et lite stykke og vi kjente raskt igjen vegen (vi er nesten lokale nå). Det var spennende å se de primitive løsningene i bygningene langs vegen og de store kontrastene. Vi handlet også noe frukt og mat hjem (blant annet den største ananas og avocado vi har sett..!) 

Hjemme ble det pizza kveld med de norske jentene og Michael fra Tyskland. I løpet av kvelden ble Karo akutt syk og vi mistenkte matforgiftning. Tok en tur på «The Surgery» (en klinikk som tydeligvis var eid av en mzungu) rundt 4 på morgenen og fikk tatt noen tester. Ny opplevelse – Welcome to Africa!

Visiting the Miles2Smiles center

2 dag i Uganda: Miles2Smiles

Ble hentet 7ish av en boda-boda som tok oss til det ene av to eksisterende Miles2smiles sentere (skal besøke det andre i morgen).
Rett innenfor porten ble vi møtt av omkring 200 barn som ropte "mzungu!" (hviting). Tok ikke mange sekunder før vi ble tatt i bruk som klatrestativ, hårdukker og trøstestasjon/sladrestasjon.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Planen for dagen var å observere hverdagen på senteret, bruk av plassen og rutiner, for å gjøre oss opp en forståelse for hvordan senteret drives og brukes. Spesielt viktig for oss var det å observere og oppleve hva de ansatte og barna trengte av plass og utstyr, til hvilke tider de forskjellige rommene ble brukt og til hva.

Barnas dag startet med felles samling med sang og dans. Så begynte undervisningen som foregikk i forskjellige aldersgupper; 3 årsgruppen (babyclass) hvor de fikk innføring i tall og bokstaver, mens 4 åringene lærte å telle og å bruke ord. Barna var veldig ivrige etter å lære, og så fort læreren stilte et spørsmål rakk flere hender i været og ropte "teacher, me! Teacher, me!" for å få lov til å komme fram til tavlen. Rett svar resulterte i klapp og sang for å rose den som svarte rett.

Etter undervisningen var det "breakfast" som bestod av grøt lagd på soja og maismel som ble servert hvert enkelt barn i en plastkopp, etterfulgt av snack medbragt hjemmefra. Så ble barna sendt ut for å leke utendørs før neste undervisnings-økt.

Vi fikk en omvising på senteret av Catherine (grunnlegger og direktør), som viste oss hvordan maten ble laget, hvor sekkene ble oppbevart, Resource room, lager, hvor klesvasken ble gjort,  hvor microfinans programmet hadde sitt (primitive) kontor osv.

Før lunsj stilte alle barna seg opp i kø for å gå på do (såkalt pit latrine = primitivt skur med et hull i bakken...), etterfulgt av håndvask og servering av maten som ble spist sittende på gulvet innendørs. Vi benyttet sjansen til å ta de nødvendige målene av alle rommene, og ble samtidig fortalt hvor mange barn det var vanlig å undervise i disse rommene. Eksempelvis kan nevnes at et rom på max 20 m2 var undervisningsrom for 65 barn (!)

Etter lunsj ble barna sendt ut for å leke igjen slik at lærerne kunne vaske rommene, før det var tid for å sove. Før de la seg var det tid for en kjapp vask av hender og føtter! Dette foregikk på et knøttlite rom og alle (ca 200) barna måtte stå i kø og vente på tur før de fikk legge seg.

Da alle var lagt, senket en underlig stillhet seg, og hele atmosfæren endret seg. Vi fikk da hilse på Ryan på 3 år, et fantastisk såkalt "special child", som krevde ekstra hjelp og fysisk trening for å i det hele tatt klare å gå. Vi trente litt med han ved hjelp av en type gåstol, og det var fantastisk å se hvordan fjeset hans smilte opp idet han fikk muligheten til å gå. Det var et rørende øyeblikk, et av de mange vi kommer til å huske herfra.