fredag 14. mars 2014

Visiting the babycenter


Stod opp 6 og fikk spesialservice med frokostservering før opprinnelig frokosttid (fra 7). Richard hentet oss på Boda-boda 7 ish og tok oss til Miles2Smiles` babycenter. Der ble vi møtt av Ema, - en utrolig herlig ung mann som er utdannet socialworker og satt innenfor porten på en benk med en skrivebok og penn og registrerte alle barna som kom. Før registreringsordningen kom til var det et problem at foreldrene forlot barna utenfor porten uten å gi beskjed og det var derfor stor risiko for at barna forsvant, slik at når foreldrene kom på kvelden for å hente dem så var det ingen som kunne svare på hvor de var.

 
 
 
Vi satt oss ned på benken sammen med Ema og ønsket mødrene velkomne etterhvert som de kom for å registrere barna.  En liten jente som kom sammen med sin mor, knelte plutselig foran oss. Vi ble noe sjokkert og Ema forklarte at det var en måte å vise respekt på.
Dette senteret var for de aller yngste barna (6 måneder til 3 år), men på grunn av plassmangel på det andre senteret holdt også 5 åringene (top-class, graduates) til her og hadde klasserom i det som opprinnelig var garasjen til dette bolighuset, som med enkle grep var forsøkt tilpasset sin nye funksjon som barnehage og skolehus for Miles2Smiles.  Allerede før læreren ankom, kunne vi høre at barna var i gang med å telle i kor på engelsk og lese opp ord fra plansjene som var tapet opp på veggene.  Fra der vi satt kunne vi se at en av elevene hadde tatt rollen som lærer, og holdt pekestokken opp mot plansjene på veggen, mens de andre barna leste opp ordene høyt. På et tidspunkt kom denne lille gutten løpende bort til Ema for å klage på en av de andre barna som hadde påstått at ordet «shoe» uttaltes «chew». Ema korrigerte han med et smil, og gutten løp tilbake for å fortsette undervisningen.
Etter en stund kom Catherine og ga oss en liten rundtur på senteret og viste oss hvordan de best mulig hadde prøvd å tilpasse bruken med midlertidige løsninger (siden de kun leide bygningen). For eksempel var «potty area» kun et midlertidig tak over en utendørs plass, kull-lageret og kjøkkenet likeså. Vi så fort at det var et stort behov for bedre løsninger og mer plass. Så fikk vi gå inn og hilse på de aller minste barna som lekte fritt på gulvet i et stort åpent rom, med duploklosser og kosedyr. Noen av barna holdt seg litt for seg selv inntil veggene, mens andre barn lekte aktivt sammen. Vi satt oss ned på gulvet sammen med barna og ble raskt tatt godt imot som lekekamerater. Igjen fikk vi raskt oppleve hvor tillitsfulle barna på Miles2Smiles er og hvor glad de blir for å se nye mennesker (spesielt «Mzungus»!).


 


 
Som vi hadde blitt advart om av de norske jentene som hadde jobbet her i 5 måneder, var ikke alle barna like flinke til å bruke potten, og det ble et par våte dammer på gulvet. De ansatte virket vant med dette og var raskt fremme med et håndkle som de bare tørket alt opp med. (For oss tar det nok lenger tid før vi blir vant med dette).

I lunsjen tok vi en tur rundt i nabolaget utenfor senteret for å finne lunsj til oss selv.
 
Lunsj jakt i nabolaget utenfor senteret
 
Dagens første måltid bestod av grøt som ble servert i plastkopper. De fleste barna klarte å spise selv, mens de aller minste fikk hjelp. Før grøten ble servert ble alle leker ryddet opp i to store plastkurver, og så fort måltidet var inntatt så kom lekene ut på gulvet igjen. Samme rutine gjaldt når lunsj ble servert, og etter dette ble alle barna sluppet ut, der 5 åringene raskt tok ansvar for de mindre barna.

Når de største barna var ute og lekte mellom undervisningstimene fikk vi se deres inkluderende måte å leke på, der alle samlet seg i en ring eller på rekke og danset og sang sammen.
Før barna fikk komme inn igjen ble gulvene feiet og madrasser lagt ut i alle rom. Alle barna ble vasket (5 åringene vasket hendene i kø, mens de små barna ble vasket av de ansatte i badebaljer) før de fikk legge seg ca klokken 14. Dette var på høy tid da vi allerede hadde fersket flere av barna sovende både sittende og liggende rundt omkring.  Vi var også veldig «mette» på dette tidspunktet, og det passet bra at vi ble hentet av boda bodaen vår.
Etter en dusj og middag gikk vi en tur til det store kjøpesenteret i Kisementi, hvor vi for alvor ble oppmerksomme på de store kontrastene mellom fattig og rik her i Kampala. På den ene siden av veien lå store fine villaer bak store porter med vakter, mens 4 meter unna på andre siden av veien lå det primitive skur som både var bolig og butikker. Vi innså også hvor risikofylt det er å krysse en vei uten overgangsfelt, vikeplikt og trafikkregler generelt. 
 

 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar