Vårt planlagte besøk til slummen i Kampala falt på vår siste dag i Uganda. Vår sjåfør Richard slapp oss (og Catherine) av langs en vei der fine, fargerike og solide murhus lå pent dandert på den ene siden, mens slummen lå rett på den andre siden. Husene her var bygget rett opp av jord og leire, med enkle tak av brune metallplater (som virker med motsatt effekt av hva man ønsker i dette klimaet, - og tiltrekker seg mer solvarme enn den reflekterer). For å holde taket på plass var det store steiner fordelt jevnt utover takplatene. De smale smugene mellom husene fungerte både som lekeplass for barna, område for kjøkken, klesvask og plass for husdyr som gikk fritt.
Catherine viste oss veien frem til huset der Rose bodde sammen med 7 barn. I tillegg til å forsørge 6 barn alene, har hun i tillegg adoptert et barn. Alle 8 bor i et lite hus på knappe 3x3meter, kun innredet med to senger og en plaststol.
Rose inviterte oss inn, og ba oss om å beholde skoene på. Vi be litt usikre på hva som var riktig å gjøre, da vi følte at det var det mest høflige å gjøre å ta av seg skoene når man besøkte et hjem, - i slummen eller ei. Det faktum at vi befant oss i slummen gjorde oss ekstra oppmerksom og imponert over hvor rent og pent gulvet var. Gulvet var selve bakken, og av hardtrampet jord som var dekket med en plastduk. Rose slettet ut sengeteppet på sengen og ba oss sette oss ned. Gjestfriheten hennes gjorde sterkt inntrykk på oss begge.
Ruth, Roses yngste datter, er et av Miles2Smiles barna som har fått før-skole utdannelse gjennom Miles2Smiles senteret og fortsatt videre på grunnskolen. Mye takket være Miles2Smiles gjør Ruth det veldig bra på skolen, og er en av de beste i klassen. Vi fikk vite at Rose var del av mikrofinans-programmet og at hun lagde smykker av kalenderpapir som hun solgte, i tillegg til at hun lærte andre å lage smykker selv. Hun lagde også skåler av reklameplast og annet papir hun fant som hun brettet og limte sammen, og små vesker av brettede palmeblader. Dette var det hun levde av og forsørget seg selv og 7 barn med. Gjennom mikrofinans-programmet hadde hun også lært seg å spare penger, og var på god vei til å jobbe seg ut av slummen og fattigdom. "I will be rich one day," sa hun med et smil mens hun fortalte om hvordan mikrofinans-programmet og Miles2Smiles hadde hjulpet henne. Den ekstremt positive innstillingen og engasjementet hennes inspirerte oss virkelig. Ingenting er umulig så lenge man er bestemt på å lykkes!
Gjennom Strømmestiftelsens Jobbskaper-kampanje fikk Rose muligheten til å reise til Norge høsten 2013, sammen med Catherine Kitongo (grunnlegger av Miles2Smiles). Rose fortalte oss om hvordan hun opplevde oppholdet i Norge og om hvor varme og imøtekommende hun opplevde det norske folk. Dette overrasket (og gledet oss) å høre, da vi fryktet at hun ville fortelle en helt annen historie; om et kaldt og introvert folkeslag (slik vi nordmenn kanskje er mer vane med å blir beskrevet). Hun var spesielt overveldet over hvor gjestfrie de hun hadde møtt i Norge var, og hvordan de hadde invitert henne hjem til seg på middag, - selv om hun var fattig. Dette var noe helt annet enn slik det var i Uganda, der rike mennesker ikke ønsker å omgås med fattige overhodet.
Les Roses historie på Strømmestiftelsen sin hjemmeside her: http://www.strommestiftelsen.no/en-stralende-glad-rose
Rose forteller Karoline om hvordan Miles2Smiles og Strømmestiftelsens jobbskaperprogram har endret livet hennes.
Rose lager smykker og skåler av reklameplast og reklamepapir og vesker av palmeblader
Før vi tok farvel med Rose, fylte vi vesken med smykker og skåler, og det vi betalte for dette var nok til å betale en måned husleie og enda litt mer. Det føltes både godt og håpløst å tenke på hvor mye disse pengene betød for henne, og at det for oss kun var småpenger. Besøket hos Rose satt dype spor i oss begge, og vi fikk (om mulig) et enda sterkere forhold til prosjektet etter å ha møtt noen av de menneskene vi har mulighet til å hjelpe.
Dette møtet gjorde et veldig sterkt inntrykk på oss og er en opplevelse vi kommer til å tenke ofte tilbake på når vi er tilbake til hverdagen vår i Norge/Danmark. Vi har for alvor innsett hvordan vi i Skandinavia lever i en boble av velferd og "selvfølgelighet", der vi sjelden tar oss tid til å tenke på hvor heldige vi faktisk er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar